Den kommende sesongen er det 10 år sida Storhamars «gjenoppstandelse». Fra å ligge med brukket rygg ikke bare reiste klubben seg til knestående og fikk hodet over vannet igjen. Den vekket en interesse og et engasjement som overgikk alt man tidligere har sett i klubbens historie. Et engasjement vi har med oss fremdeles! Gjennom helga byr vi på et tilbakeblikk på denne helt spesielle sesongen og hva den har betydd for oss!
Dystert bakteppe
Skinnfellen var for kort. Uansett hvor mye man sparket og prøvde å tilpasse seg den så dekket den ikke. Metaforen her går selvsagt på økonomi. Storhamar slet med å holde følge med de beste, det var flere runder med underskudd, gjeld og sparsommelig bygde tropper som kjempet en stadig mer fåfengt kamp om gull. Seks år hadde gått sida pokalen ble hentet hjem til Hamar sist, selv den gang som underdog og det mest overraskende mesterskapet i klubbens historie. Finalespill hadde blitt byttet ut med tap i kvartfinaler, suksess var å komme seg til semifinalen. Kun en gang hadde de gule og blå vært nære å gå helt til kampen om «bøtta». Det ble en ond sirkel hvor selve medisinen, altså sportslig nedbygging, ble minst like ille som sjukdommen – altså økonomien. I et flertall av kampene var det bare menigheta som dukket opp, av og til knapt nok det. Det hele smalt sesongen før da klubben ble trukket 15 poeng for dårlig økonomistyring. Det skulle bli enda tyngre da tallene kom på bordet og gjelda viste seg å være uhåndterlig. Storhamar sto på kanten av stupet med få muligheter til å vende om og inn på trygt land.
Tro, tvil og dugnad
Årsmøtet denne våren ble av det dramatiske slaget. Alle visste at dette var et vegskille hvor de fleste vegene førte ut i villmarken. Man prøvde den som virket mest farbar. En gruppe forretningsmenn som kalte seg Fattige Fettere, heller enn rike onkler, tilbød muligheten ved å garantere for gjelda og stake ut vegen videre. Selv de tvilte etter å ha fått det fulle overblikket. Det ble nesten vedtatt å la det gå til skifteretten og konkurs flere ganger, før man – heldigvis – landet på å gi det et forsøk. I hvertfall fram til jul. Dugnadsånden som helt fra starten har vært ryggraden i Storhamar ble manet fram og gitt en felles retning. Det var en for alle og alle for en om vi fremdeles skulle ha en eliteklubb å gå til. Spillerne tok sin del med lønnskutt, de frivillige og folk rundt klubben krummet nakken og gikk på med sine kunnskaper og ferdigheter. Det skulle vise seg at hockeygudene smilte til prosjektet og at absolutt alt man prøvde på ble braksuksess!
Fra 0 til 100
Det lille man hadde av midler la man på en dyktig trener og en keeper som kunne vinne kamper. Den første stolpen inn kom da Alexander Smirnov takket ja til å ta trenerjobben igjen, den andre kom da Andrew Engelage dukket opp litt uventet på radaren mens man jaktet en annen keeper. Resten av stallen ble fylt opp med unge svensker som av forskjellige årsaker hadde stoppet opp litt i utviklingen. Alt skulle slå ut i blomst, men til å begynne med så det ikke veldig lyst ut! Etter å ha tatt en deilig, men litt heldig, seier borte mot VIF i serieåpningen var det bom stopp. Skadeproblemer, formsvikt og tunge bein var hindre da de fem neste kampene endte i tap. Bunnpunktet kom da man måtte reise til Stavanger med fem backer på skadelista og to løpere, Mads Hansen og Lars Erik Hesbråten som hackvikarer. Det holdt i 20 minutter, men så var det stopp. Det endte i tap 1-9, det grøvste serietapet siden 1985, men så snudde det! Det var som om Storhamarfamilien mønstret litt ekstra da Sparta kom på besøk torsdagen etter. Nærmere 2500 tilskuere var ikke hverdagslig på denne tida, spesielt ikke for et Storhamar som lå nest sist på tabellen! Med litt forsterkninger og backet opp av publikum løsnet det og sarpingene ble sendt hjem med 6-2 i sekken! Ei drøy uke senere ble Vålerenga slått 3-1 foran 5000 elleville tilskuere og den fjerde strake seieren ble bokført. Noe hadde snudd både på og utenfor isen!
Klar for å kjøpe sesongkort? Sjekk hvordan her:
