Meny
Inspirert av opplevelsene på OL i 1952 hadde lokale ungdommer spredd ordet om ishockey på Hamar. Ingen klubber hadde plass til sporten og ikke noe utstyr var å få tak i. “Kakken” Finborud på Storhamar mente imidlertid at dette var glimrende vintertrening for fotballspillerne og omfavnet idéen. Dermed var Storhamar-hockeyen unnfanget og snart oppe og gikk. De par første åra ble det læring på en liten rink man hadde fått kjøpt fra Rapid i Moss, men hockeyen vokste seg raskt sterk og man måtte oppgradere anlegget. I 1957 ble en fullstørrelse rink med lysanlegg åpnet, men laget var for ungt til å delta i serien og laget måtte spille i en uoffisiell juniorserie mot Oslo-lag et par sesonger. I 1960 hadde både laget og sporten vokst såpass at Hedmark og Oppland fikk sin egen avdeling i 2. divisjon (nivå 3). Her var Storhamar en svært stor fisk i en temmelig liten dam og ble etterhvert flyttet over i en av Oslo-avdelingene for å få bedre motstand. Steinar Johansen hadde allerde begynt å vokse fram som den store stjerna og fikk ungdomslandskamper mot Sverige i 1960. Nestoren var imidlertid Svenn Rakstad-Larsen.
For hver framgang ble Storhamars utvikling tippet å stoppe opp, men det ville ikke gutta være med på. De feide gjennom Oslo-pulja si med stil og sikret opprykk på første forsøk. Selv om serien ble inndelt på ny og man fortsatt var på nivå tre møtte man sterkere motstand. Det var intet hinder og laget gikk like godt hen og ble seriemestere også her og rykket opp i 2. divisjon. Den sensasjonelle utviklingen vekket nasjonal oppsikt i en tid hvor ishockeyen i all hovedsak dreide seg om Oslo og omegn. Militærtjeneste for en del av gutta gjorde at man stilte til debuten med svekket lag og til slutt rykket ned, men det ble kun midlertidig. Mellom 1966 og 69 endte laget i topp fire alle sesongene, med to 2. plasser som bestenotering. Nasjonalt markerte klubben seg med en rekke spillere på yngres landslag, blant andre Steinar Johansen, Jan Kristiansen Trond Søberg og Ole-Roberth Holmen. Den første landskampen på Hamar gikk av stabelen i 1962 da det Svenske juniorlandslaget var på besøk.
Storhamar var i ferd med å sakke akterut i forhold til konkurrentene. Stadig flere fikk ishaller å spille i, mens Storhamar holdt på utendørs og med naturis. Mange spådde en sakte død for hockey på Hamar, og de så ut til å få rett da SIL sank mot bunnen av 2. divisjon og til slutt rykket ned i 1971. Samtidig ble det skapt nytt håp da guttelaget vant uoffisielt NM. Etterhvert som stammen herfra etablerte seg på bestelaget begynte de igjen å blande seg inn i toppen av 2. divisjon. I 1977 knep de andreplassen og sikret retten til opprykk, men sto i en vanskelig situasjon da kunstis krevdes for å spille i toppserien. Man fikk heldigvis til en avtale med kommunen og neste høst var Storhamar klar for spill i 1. divisjon på egen kunstis.
Storhamar fikk en tøff start på livet som 1. divisjonslag, men klarte å holde plassen etter kvalifisering. I den andre sesongen gikk det dårligere og man var med ett tilbake i 2. divisjon. Nå var imidlertid frøet plantet og målet var å komme tilbake og etablere seg som toppserielag. Det første steget var å ansette en svensk trener i Mats Axelsson og fylle utlendingskvota med de to tillatte spillerne. I bakgrunnen surret planene om å bygge inn bana, selv med det nye anlegget hang Storhamar etter som den eneste klubben i de to øverste divisjonene som spilte utendørs. Selv om man sikret nytt opprykk umiddelbart takket man nei. Planene om ishall var i ferd med å realiseres og klubben ville stå uten hjemmebane mens den ble bygget. Etter en mislykket sesong i “eksil” på Børstad flyttet klubben inn i Storhamar Ishall høsten 1981. Under ledelse av den meritterte svenske treneren Hans Westberg vant de ikke bare 2. divisjon men hadde også en god læremester for hvordan de skulle opptre i 1. divisjon. Hasse ledet laget også i den første sesongen tilbake blant de beste hvor kontrakten ble sikret etter kvalifisering. Svensken var også landslagstrener og tok ut Erik og Per Arne Kristiansen til VM i Japan samme våren. Selv om han forsvant etter sesongen var målet å øke på, men etter en kaotisk sesong ble det nok en kvalifisering som også gikk bra.
Lasse Beckmanns lag hadde en pragmatisk innstilling til hockeyen og fikk etterhvert tilnavnet Hedmarksgeriljaen. Med noen solide forsterkninger tok Storhamar rake veien opp fra sumpa og til toppen av serien. Etter en god dose uflaks ble det sølv i serien i 84-85, samt sluttspilldebut hvor man til slutt måtte bøye av for Furuset. Storhamars mål var nå å bli Norges beste hockeyklubb og de hadde også en god stamme som kunne gjennomføre. Erik Kristiansen var blant de aller beste, brødrene Bergseng store og solide, Lenny Eriksson og Åge Ellingsen blant de beste backene og Jorma Virtanen ditto på keeperplass. Storhamar forble imidlertid et nesten-lag. Det ble sølvmedaljer og semifinaler av det, men det siste steget klarte man ikke å ta. I 1988 og 89 ble det klar andreplass i serien, i 1986 og 88 semifinaler. I 1990 var laget med i kampen om seriegull til to runder gjensto, i den jevne serien misset de imidlertid sluttspill på innbyrdes oppgjør etter kun ett poeng på de to siste kampene. Perioden startet med svak økonomi i forbindelse med hallbyggingen, men sluttet med at klubben plukket fra øverste hylle. Den tidligere spilleren Finn Paulsen hadde tatt jobben som markedsmann og revolusjonert idrettssponsing i Norge. Høsten 1990 ble det i tillegg klart at en av de olympiske ishallene ville bli bygget på Storhamar. Det lå til rette for en stor framtid.
Etter mange nære misser var tiden moden for Storhamar. Ved siden av ishallen reiste den nye hallen seg og stadig flere spillere fra øverste hylle flyttet til Hamar for å spille hockey. Petter Thoresen, Rune Gulliksen, Tom Erik Olsen og Ole Eskild Dahlstrøm var bare noen av de som ikledde seg gult og blått de siste par sesongene i gamlehallen. Den store gullalderen ble innledet 6. desember 1992. Da flyttet Storhamar inn i Hamar OL-Amfi og et par måneder senere ble de seriemestere for første gang. Det skulle ta litt tid før man fikk knekt sluttspillkoden og da man endelig nådde finalen i 1994 ble det sjokktap mot naboen Lillehammer. Deretter snudde alt. På de neste tre sesongene sikret klubben tre NM-gull og to seriemesterskap. De var i bunn og grunn i en egen liga og gjorde som de ville. I 94-95 ble de fleste motstanderne utklasset minst en gang og sluttspillet ble en parademarsj mot NM-gull. Sesongen etter startet tregt med trenerbytte og vanskeligheter før det løsnet på slutten. Storhamar tok for seg med 11 strake seire i sluttspillet og pokal nummer to, før man avrundet med tidenes sesong i 96-97. I serien, som skal sies å ha vært spesielt svak, tok de gule og blå 68 av 72 poeng og vant sin tredje kongepokal.
Storhamars overlegenhet i en etterhvert mye svakere liga gjorde de til offer for sin egen suksess. Publikum var nok litt mette på suksess, samtidig som mye av det man hadde å by på ikke var spesielt spennende. De nyinnførte bonuskampene som stort sett foregikk mot Vålerenga var ment for å gi bedre matching, men utarmet også en del av spenningen med disse oppgjørene. Dette var såklart økonomisk utfordrende og klubben slet periodevis tungt. Grep ble tatt, som blant annet å markedsføre seg som Dragons fra høsten 1998. Storhamar forble dog et topplag og selv om ikke titlene satt like tett som tidligere var de med i kampen hver gang. Høsten 1997 debuterte de også i EHL, en kortlivet Champions League i hockey. Der fikk man se at det var et stykke opp for norske klubber i forhold til Europeisk toppnivå, tross at laget absolutt ikke dummet seg ut. Den neste kongepokalen kom først i 2000 da Vålerenga ble slått 3-1 i kamper i en dramatisk finale. Den store helten ble Tom Erik Olsen med to mål i den avgjørende kampen foran nesten 7000 tilskuere i Hamar OL-Amfi. Den samme sesongen huskes også for den purunge Patrick Thoresens debut et par måneder før han fylte 16 og avansement i Continental Cup på bekostning av blant annet Avangard Omsk. Sesongen etter fulgte man opp med en suveren sesong i seriespillet hvor ligatittelen ble sikret med god margin. Sluttspillet ble imidlertid en skuffelse og Storhamar ble stående utenfor NM-finalen for første gang på åtte år! Under marsjen hadde klubben nær ved gått til hundene, men ble reddet i siste øyeblikk og takket være forretningsmannen Per Madsens penger og ikke minnst tilførsel av kunnskap og krav til organisasjonen så løftet det hele seg og snudde til økonomisk jubel.
Storhamar fortsatte, sammen med Vålerenga, å være lokomotiv i norsk hockey. De fikk imidlertid selskap av et hardtsatsende Frisk Asker som i to omganger gjorde seg gjeldende helt i toppen. De tre delte det som var å dele på, for Storhamars del betød det i denne perioden to NM-gull og to seriemesterskap, samt tre tapte finaler. NM-gullene har forlengst gått inn i Storhamar-folkloren. I 2004 hvor Michael Smithurst ble den usannsynlige, men svært populære, helten da han senket VIF i den andre overtidsperioden i kamp sju. En kamp som ble en realitet etter VIF-keeper Tommy Lunds blemme i sudden death i kamp seks. Den andre kom i 2008 da Frisk ble beseiret i den sjette finalen på Hamar. Denne gangen ble Eirik Skadsdammen den store helten med sitt avgjørende mål i sudden death. Seriemesterskapene kom 2004, da man spiste opp 13 poeng til VIF på nyåret og avgjorde i siste serierunde og i 2006. Det andre under langt mer komfortable forhold hvor Patrick Yetmans 42 mål på 42 kamper og Mads Hansens herlige tilbakekomst sørget for suverent mesterskap. Som overskrifta tilsier ble det ikke bare jubel i denne perioden. Vi kan nevne NM-finalen i 2002 hvor et sjølmål ble det eneste i kamp fem og finalen året etter hvor Vålerenga knuste dragene fra Hamar. Jubelsesongen 05-06 hvor suverent seriemesterskap endte med tap i semifinalen var heller ikke av de beste øyeblikkene. Det er likevel de store øyeblikkene vi husker best. Sånn som Christian Larrivées vanvittige sluttspill i 2007 hvor han måkte på med 32 poeng på 17 kamper.
2008-14 – Hverdagsliv
De store suksessene hadde kostet for mye. Storhamar var igjen i vanskeligheter økonomisk og måtte ta umiddelbare grep for å redde seg inn. Satsingen på dyre utlendinger ble kuttet, nå skulle talentene i klubben dyrkes fram og få tid til å etablere seg. Naturlig nok var tiden som topplag for en stund over. Det var nok litt uvant for hamarpublikummet å se et lag som kjempet midt på tabellen heller enn om titlene, men tilskuertallene holdt seg likevel greit oppe og viste at hockeykulturen hadde satt seg. De unge mannskapene visste også å by på underholdning og kvartfinaleseire over hardtsatsende Stavanger Oilers og Lørenskog var noe å glede seg over. Sommeren 2010 satset man på litt krydder igjen og hadde som mål å ta seg tilbake til gamle høyder. Blant annet Christian Larrivée hentet tilbake til klubben. Det hele endte imidlertid med tap mot Lillehammer i kvartfinalen og en ny økonomisk smell som betød en ny omstart. Det ble tøffe sesonger med resultater et stykke under hva man var vant til. Veteranen Pål Johnsen hadde imidlertid fått en ny vår og sørget for nye fine øyeblikk. Tre kvartfinale-exiter på rad var imidlertid et stykke unna hva klubben hadde behov for både sportslig og økonomisk. Det hele var i ferd med å falle over ende på ny utover i 2014, men en solid sesong hvor man til slutt tok VIF til sju semifinaler etter å ha ligget under 0-3 i kamper var til stor hjelp. Publikum hadde savnet et sterkt Storhamar og igjen pekte pilene oppover på den fronten. Spørsmålet man gikk ut av sesongen med var dog: Har vi i det heletatt en klubb til høsten?
Svaret på utfordringen var nesten ikke til å tro. Et Storhamar-lag med pågangsmot og heldige disposisjoner på overgangsmarkedet tok hockey-Norge og Hamar-publikum med storm! Etter en tung start blomstret laget og publikum strømmet til hallen som aldri før. I romjula kom over 7000 for å se hjemmekampen mot VIF! Det holdt bare nesten, men sølv i serie og NM var likevel stort utfra utgangspunktet! Det ble også en tur ut i Europa høsten etter med deltakelse i CHL. Her dro laget fram den ene bragden etter den andre og ble hele turneringens kjæledegge! Det neste steget skulle imidlertid vise seg litt vanskelig å ta. Resultatene ville ikke komme i hjemlig serie eller sluttspill og det mest uforglemmelige var antakelig verdensrekordkampen mot Sparta våren 2017 som varte i 11 perioder! En solid satsing ble gjort før sesongen 2017-18 og den skulle bære frukter. Storhamar var i en egen klasse i serien og forsterket seg ytterligere foran sluttspillet med Jacob Berglund. Med Kodie Curran som den store stjerna feide laget gjennom kvart og semifinaler og gikk på finaler mot Lillehammer. Der ble det endelig revansje for 1994 og den første pokalen på ti år havnet i skapet!
Igjen ble det tur ut i Europa med imponerende resultater. Patrick Thoresen vendte hjem for godt og Storhamar ble et lag å regne med hver sesong framover. Det ville seg imidlertid ikke helt i forhold til å skaffe flere gull. Det ble finaler i 2019, 2022 og 2023 uten uttelling i form av pokal og medaljer. Pandemien kom ubeleilig for Storhamar såvel som alle andre. Tross vanskelig økonomi klarte man raskt å stable seg opp på ny og kjørte på mot nye høyder.