Først og fremst, velkommen til en ny spalte på sil.no: Historietirsdag. Gjennom sesongen tar vi et dykk i historien rundt et aktuelt tema, eller noe annet av interesse. Først ut, som for spillerene, blir naturligvis den første istreninga!
Det har blitt en vane og en tradisjon det her. Rundt 1. august får en ny hockeysesong sin spede fødsel når laget går på is for første gang og ventetida er over. For spillerne er de endelig i gang med det de egentlig skal drive med etter måneder med barmarkstrening, hvor de har vært mer som friidrettsutøvere og vektløftere enn hockeyspillere. For fansen er det tida for å få en første kikk på nye spillere og komme i gang igjen med hverdagens største glede og hilse på gamle kjente som man tilbringer mye av vinteren sammen med på tribunene, men ikke ser ellers.
Det ligger i hockeyens natur at det blir ei lang sommerpause. I vår tid kunne man jo, teknisk sett, spille hele året og når som helst, men fremdeles henger litt igjen av den tida naturen styrte aktiviteten. Til en viss grad gjør den det også, det er langt dyrere å ha is når det er varmt ute enn når det er kuldegrader og de fleste kommuner er mer enn glad for å kunne skru av fryseanlegget i slutten av april. Det er likevel helt andre forutsetninger enn det var den tida man faktisk måtte vente på at det kunne legges is. Den tida måtte man ut og jakte på første istrening!
I “Åsa” og på “Vika”
For folk flest er Vangsåsen først og fremst forbundet med ski, klister og Gåsbubakken. For Storhamar-gutta i gamledager var det synonymt med puck, kølle og tidlig is! På 50- og 60-tallet, som i dag, var det lite is å oppdrive på Hamar før godt utpå førjulsvinteren. Oppe i høyden var det imidlertid tidligere kaldt og mange små sjøer og vann frøs til en god måned før man kunne begynne å tenke på skøytegåing langs Mjøsas bredd. Nybusjøen, ei god mil innafor Gåsbu, ble dermed et yndet utfartsmål for hockeyspillere og plassen for den første istreninga i mange år! Noen ganger var man litt for ivrige og gikk utpå før isen var tjukk nok. En gang gikk lagleder og primus motor, Kristian “Kakken” Finborud gjennom og plumpet i vannet. Han ble raskt dratt opp igjen av bekymrede hockeygutter, men var selv mest nervøs for om tobakken hadde blitt bløt!
Etter hvert som kuldegradene begynte å sette seg også i lavlandet ble turene kortere. Den grunne og stille Åkersvika fryser alltid til først og hadde lenge vært treningsarena for skøyteløperne. Hockeyfolket benyttet seg også av anledningen og fikk mange gode timer med istrening der før de endelig fikk lagt is på egen bane. På tørt land var man jo avhengig av at telen skulle sette seg før man fikk til noe som helst. Når det først var tida gikk det gjerne natt og dag med tilkjøring av vann til man fikk på plass isen. Noen ganger var man for tidlig ute også her og måtte konstatere morgenen etter at flere titalls tanklaster med vann hadde sunket sporløst i grunna. Heldigvis hadde de god tid, for sesongen startet gjerne ikke før i romjula når alle var klare.
Med soveposer på tribuna
Etter hvert ble Storhamar unntaket fra regelen slik de drev hockeysporten etter naturmetoden. Stadig flere klubber fikk tilgang på kusntis og haller og sesongen startet tidligere og tidligere. Det hendte flere ganger at gutta gikk til seriestart i midten av november uten å hatt is under skøytene siden forrige sesong og resultatene ble deretter. For å bøte på det dro de på helgeturer til forskjellige ishaller på Østlandet. De tok de istidene ingen andre ville ha, tidlig på morgenen og sent på kvelden. Om nettene sov de i sovepose på tribuna og i garderoben! Furuset og Sarpsborg var yndede utfartsmål for hockeygutter fra Hamar på jakt etter serieformen.
Tross disse grunnleggende utfordringene klarte de å rykke opp i 1. divisjon i 1977 og da kom det endelig kunstis på Hamar Vest også! Nå kunne de plutselig begynne å trene hjemme allerede fra litt utpå høsten, noe som selvfølgelig var en veldig gunstig utvikling. Likevel var de den eneste klubben i den øverste divisjonen som spilte utendørs og de måtte fremdeles vente på at det ble under 10-12 grader, og helst ikke for mye vind og regn for å få på plass isen. Det skjedde som regel i midten av oktober, så det var bare tida og vegen!
Tradisjon
Etter at gutta gikk ut på isen i egen hall en august-ettermiddag i 1981 var alt slit med å finne trengingsforhold glemt. Nå var de herrer over egen skjebne og kunne forberede seg og spille på lik linje med alle andre hockeylag med litt ambisjoner! Siden den gang har starten av august vært lik starten av hockeysesongen og normalitet i livet for både spillere og fans. En normalitet som består i å gå inn fra sommervarmen, kjenne lukta av is, nytt håp, nye drømmer og en sesong som er rett rundt hjørnet. Torsdag er vi i gang igjen, vi ses vel?
