Når Martin Johnsen går på isen mot Stjernen søndag blir han tredje generasjon i familien med a-lagskamper for Storhamar hockey! Bestefar Bjørn og pappa Pål har gått opp vegen for den ferske seniordebutanten.
Det diskuteres, mimres og undersøkes, det kan ikke være så mange overhode som har hatt tre generasjoner med seniorspillere i hockey her til lands. De eneste tre blad Johnsen og skribenten kommer på er Olsen-banden i VIF og SIL og MS-familien Trygg som kan vise til noe liknende. Kanskje en og annen ellers, men ikke som noen av kommer på. Uansett, det er ganske unikt og i hvertfall første gang i Storhamar-sammenheng, der kan vi være bastante! Søndag får uansett familien Johnsen sin kamp nummer 1063. Pål med 963, Bjørn med 99 og Martin med sin aller første!
Vokste opp på «Bana»
De har alle vokst opp på «Bana», som idrettsanlegget på Storhamar fremdeles heter blant veteranene. Til veldig forskjellige tider og under vidt forskjellige forhold har de tre vært en del av Storhamar. Bestefar Bjørn var med da den første pucken ble droppet på den provisoriske rinken midt på femtitallet: – Den gangen var det jo bare hobby og moro. Det var vel så mye for kameratskapet og å ha noe å drive med om vinteren. Kakken mente det var fint for fotballspillerne å ha noe å drive med om vinteren, det var filosofien hans. Jeg spilte ikke fotball, altså, for meg var det bare hockeyen om vinteren. Vi sto mye på hue i snøhaugen og lette etter pucker, der havnet de gjerne hver gang vi skjøt utafor og de kostet penger, så de måtte finnes igjen. Sånn sett var det litt andre tider, ja, funderer Bjørn.
Pål, tar ordet og påpeker fort at Bjørn er nok den av dem som har gjort mest. Til tross for at han sjøl står med flest kamper i klubbhistorien og står som en påle i klubbhistorien. -Fatter’n har brukt utrolig mange timer nedi her. Brukt tre ukers sommerferie på å jobbe på hockeyskolen og alle slags jobber. Jeg og Martin har kommet mer til dekket bord. Det var jo selvsagt fatter’n som tok med meg og broren min hit, men vi fikk bestemme sjøl. Bjørn skyter raskt inn at han aldri la noe press på dem eller hadde ambisjoner på deres vegne. Likevel ble hockey den store kjærlighete for Pål som vokste opp like ved. Han fikk debuten allerede som 16-åring og ga seg ikke før han var 40. Med barndomshjemmet et slagskudd fra hallen var han like mye i Storhamar Ishall og etterhvert Amfien som hjemme. Det har blitt sagt at han til og med var på vei dit i søvne en gang.
Nå er det altså Martin sin tur til å ta plass blant de store gutta. Med en far på laget har han mer eller mindre vokst opp i garderoben og vært en del av miljøet så lenge han kan huske. -Det er klart det blir stort å spille for klubben jeg har vokst opp i og vært med på så mye i sida jeg var liten. Jeg husker jo en god del av at pappa spilte også. Pål må skyte inn at han nok ikke var like grei som Bjørn. -Jeg er såpass hockeypunch at jeg nok prøvde å forme han litt inn i det, men han har hatt driven sjøl ellers hadde han ikke kommet dit!
Godt å ha han hjemme!
Selv om Bjørn ikke hadde noen ambisjoner på barn og barnebarns vegne synes han det er fryktelig stas at det har blitt hockeyspillere av etterkommerne. Det er liksom desserten det, mener Bjørn med et langt hockeyliv bak seg.
Pål synes det er godt å ha sønnen hjemme igjen for ei stund. -Det har vært litt tøft med han borte i Karlstad der med skader og helseproblemer og vi hjemme her. Dessuten tror jeg det er et godt valg for han der han er i karrieren nå. Her får han spilt seniorhockey og utviklet seg på et bra nivå!
Martin er også glad for å være hjemme igjen og spille her. Det er klart jeg gleder meg til å gå ut foran publikum her og spille store og viktige kamper, det har vært en guttedrøm det. Jeg må jo også skryte av klubben. Alt er veldig proft og godt tilrettelagt for oss!
Pål er en av de aller største i klubbhistorien
Eplene som falt et stykke fra stammen
Bjørn var back gjennom alle sine år på bana. – Jeg var god på skøyter, men sånn passe med pucken, forteller han. Det har vært heller motsatt med dem, smiler han. Både Pål og Martin har utmerket seg som utpregede offensive spillere med herlige ferdigheter. Det må de ha fått fra mora si, humrer den gamle backen. Pål har en annen forklaring på det: – Fatter’n var murer så han lekte med firkanta ting, jeg og Martin har lekt med runde ting, det er sånn det henger sammen!
De er alle enige om at leken har vært viktig for dem. I Bjørn sin tid var det vel så mye å være med gjengen som selve sporten. Pål forteller om mye lek på løkka som ble med inn i hallen: – Når jeg kom opp så var det nesten løkkehockey til du ble junior og da du kom på a-laget fikk du nesten sjokk av organisering og taktikk! Selv om Martin har vokst opp i en tid hvor ting har vært mye mer organisert har det også vært mye lek for han. -Han drev alltid med kølle, puck og ball, minnes Pål og Bjørn legger til. Når han kom på besøk var det første du så av han ei hockey eller innebandykølle, han drev med noe støtt! Martin tror også at det har hatt betydning for han. Du får jo følelse og teknikk av å leke, så det er nok noe som har vært med å utvikle teknikkbiten, ja. Nå for tida er forøvrig ballsport erstattet med kjæreste, sier han lurt!
Samholdet viktig
En ting som ikke har forandret seg og som alle tre er helt enige om er at det som skjer rundt hockeyen er en viktig sak. -Hockeyen er helt spesiell der, mener Bjørn. Det er et helt spesielt fellesskap, med mye tid i garderoben og på bussen sammen. Eller, vi kunne ikke sitta så mye i garderoben, for da hadde vi frøsi hæl, men det ble nå mye tid sammen uansett. Kameratene jeg fikk i hockeyen har jeg den dag i dag, forteller han. Pål er helt enig, garderoben er navet i hockeyen, et sosialt samlingspunkt. – Når jeg kom opp var det jo ikke så mange overganger heller, vi hadde liksom det samme laget hvert år mer eller mindre, så vi bli veldig sammensveiset. Det var ikke bare bare å komme opp og bli en av laget den gangen, det skal sies. Du måtte liksom gjennom en periode med litt herding fra de voksne gutta før du var innafor minnes han. Martin mener det nok ikke er like tøft i dag, men at juniorene fremdeles er juniorer og får greie på det, han selv inkludert! -Det er sånn det skal være og alltid kommer til å være, vi lærer veldig mye av de rutinerte her. Jeg har blitt tatt godt i mot og det er en herlig gjeng å være i, ingenting å klage på!
Nyt det!
Pål mener sønnen er lenger framme enn han sjøl var på samme tid. De er så mye bedre trent nå enn vi var. Jeg brukte fort en fire-fem år på å bli senior, nå er de bedre trent og forberedt enn vi var i min tid. Han et godt råd til Martin før hans første seniorsesong: – Nyt det, kos deg med det du får være med på her og ikke se for langt framover. Tenke litt her og nå og ikke på sånt som kan komme senere i karrieren. Selv er Martin nøktern, men optimistisk. – Det har jo gått veldig greit hittil, men det har vært treningskamper. Nå starter alvoret! Jeg har jo vært heldig og fått spille med veldig gode spillere så langt, det har helt klart hjulpet. Jeg går jo inn med god selvtillit og det skal man ta med seg!
