Det var en av sin tids mest kontroversielle klubbskifter og alle hadde satt ring rundt datoen 3. oktober. Dagen da Jim Marthinsen skulle spille sin første kamp for Storhamar mot Vålerenga. Klubben han hadde vært synonym med i en mannsalder. På Jordal Amfi. Selvfølgelig vant Jimmer’n. Som han pleide å gjøre det!
For gammel tre år før
Historien må starte med starten. I en æra hvor utenlandske målvakter ikke var tillatt var det ikke bare å finne en som kunne bære et lag til mesterskap. «Juksekoden» het Jim Marthinsen og spilte for Vålerenga. År ut og år inn. Han var ikke alltid best, men når det gjaldt var han det. Det var ikke få mesterskap han hanket inn på egenhånd. Det var dramatisk nok da han forlot Vålerenga for et hardtsatsende Trondheim i 1988. Selv ikke han klarte å hjelpe dem til å vinne, selv som favoritter i finalen mot Sparta i 1989. Det ble ikke som de håpet og han dro igjen etter to år. Han ville til Hamar hvor det var ting på gang, men Storhamar takket nei. 35 år var for gammelt mente de. Etter å ha tapt finalen mot Lillehammer i 1994 skiftet pipa lyd. Jim SKULLE til Hamar og han var ikke vond å be. Etter en kronglete overgangssaga hvor VIF satte seg på bakbeina gikk det i orden. Prisen ble 25 000 kroner, maksprisen for en old boys-spiller.
Den store dagen
Klubbstoltheta i Vålerenga hadde fått ei skrape. Dette var en sak de ikke kunne stå inne for. Hos de med hjerte i gult og blått var forventningene enorme til å endelig ha det avgjørende esset på sin hånd. Dagen alle så fram til var mandag 3. oktober 1994, stedet var Jordal Amfi og ALLE skulle dit! Visst hadde han spilt to kamper allerede, en av de mot Lillehammer som var en skikkelig stor greie på den tida. Likevel – dette føltes som den store debuten i gult og blått og det var omstendigheter han elsket og som fikk det beste ut av ham! En skarve kamp mot Hasle/Løren eller Manglerud Star en tirsdag i november var ikke nok til å få ut det beste hos ham. Fulle tribuner, kamper der han kunne være forskjellen og gjerne litt kok rundt ham – det var mat for Jimmer’n. Alle visste, han selv inkludert, at han ville være forskjellen!
Forskjellen i mål
Det ble en jevn start på kampen. To heltente lag som gikk på. Storhamar fikk best start da VIF-keeper Jarl Eriksen tabbet seg ut før sju minutter var gått sto det 2-0 til gjestene. 3-0 ble det også i sekundene før pause da Petter Salsten smalt til i overtall. Skuddstatistikken var jevn: 9-11. I midtperioden kastet VIF seg på med alt de hadde. Femten skudd haglet mot Storhamars sisteskanse. Han var høyt og lavt, stoppet alt med stor selvfølge og kunne se frustrasjonen bre seg hos gamle lagkamerater. Den ble neppe mindre av at Storhamar var rå på kontringer og satte inn nummer fire og fem på kjappe overganger i løpet av 16 sekunder! Da VIF til slutt fikk hull på spøkelset Jim Marthinsen sto det 6-0 på tavla og speakeren var ennå ikke ferdig med å annonere målet da Tom Erik Olsen fastatte sluttresultatet til 7-1!
Reaksjonene
Jim Marthinsen var selvfølgelig den alle skulle snakke med etter kampen. Svett og glad svarte han pressen etter tur. Han visste at dette kom til å bli sånn, og han trivdes med det var svaret. Han skrøt av lagkameratene og den sterke defensive organiseringen. Lagkamerater og trenere hengte framgangen på sisteskansen. Daværende assistenttrener Sjur Rakstad-Larsen sa det sånn: Hadde vi byttet keeper med Vålerenga i dag trur jeg nesten det hadde blitt motsatt resultat! Med Jimmer’n som tryggheten selv bakerst fosset Storhamar videre til et suverent seriemesterskap og i enden – det etterlengtede NM-gullet!
