Torsdag 23 mars 1995, altså ganske nøyaktig 30 år sida, kunne endelig Storhamar løfte kongepokalen! Etter ti år med skuffelser og nesten kunne klubben endelig kalle seg norgesmestere! Ikke et øye var tørt blant de 6000 tilskuerene da Erik Kristiansen løftet pokalen i triumf!
Mens kampuret tikket sine siste få tikk ned mot null kastet Carl Oscar Bøe Andersen seg langflat på isen i egen sone. Iført gullhjem i kampens siste bytt la han seg regelrett på pucken for å markere at dette var slutt! På tribunene runget jubelbrølet, vi var ENDELIG i mål! For de som hadde vært med lengst gikk kanskje en flyktig tanke tilbake til en hendelse i løpet av de ti årene som hadde gått sida Storhamar først nådde et sluttspill. For noen til utslåtte spillere sittende på isen i Kristns hall etter det knusende smertefulle tapet mot naboen i den første finalen. For andre ti år tilbake da mange følte man skuslet bort muligheten til finale med knepne tap mot Furuset. Seks tapte semifinaler og et finaletap på ti år var nå blåst bort. Endelig var vi der!
Det kunne blitt bråstopp!
Storhamar og sluttspill var, som antydet, ingen lykkelig historie. Spesielt de siste par sesongene etter at den nye hallen sto klar og klubben opererte på et eget økonomisk nivå hadde forventningene vært store. De hadde imidlertid til gode å bli innfridd. Etter å ha cruiset til seriegull og med gullgrossist Jim Marthinsen som sisteskanse var Storhamar større favoritt enn noen sinne. Det endte med jubel og pokal, men det kunne fort blitt mageplask fra timeteren og en praktfiasko av dimensjoner!
Kvartfinalene på denne tida ble spilt som gruppespill. Seks lag fordelt på to grupper kjempet om fire plasser i semfinalen. Her kom Storhamar skjevt ut! Rett nok ble det knepne seire i de to første kampene, men så kom en stjernesmell i Stjernehallen. Hjemmelaget ledet 5-0 etter to perioder og selv om SIL våknet i tredje var det for langt fram. Nå måtte man plutselig vinne hjemme mot Spektrum Flyers for å ikke stå i fare for å ryke ut! I en svært nervøs kamp dro man det til slutt i mål med 2-1 og reddet skinnet. Gruppeseieren, som ga hjemmefordel i semifinalene, røk imidlertid. Nå måtte man ta seg an Vålerenga med bare en kamp på hjemmeis!
Det ble kalt den moralske finalen. Lag nummer en mot lag nummer to på tabellen, de skulle jo ha gjordt opp om pokalen. I stedet sto det om plass i en finale hvor vinneren ville være storfavoritter! Ekstra pikant ble det av at Jimmer’ns overgang før sesongen. Han hjalp da også sin nye klubb til en viktig borteseier i kamp en! Den jevne forestillingen ble avgjort i midtperioden hvor Storhamar gikk opp i en 4-2-ledelse som de aldri ga fra seg. Sluttspillformen var for alvor i anmarsj!
Med hjemmeseier i kamp to ville billetten være sikret. Slik gikk det også, men ikke uten drama! Det så veldig lyst ut da Storhamar ledet både 3-1 og 4-2. VIF, av godt gammelt merke, ga seg imidlertid aldri og i løpet av to minutter i tredje hadde de kommet i kapp etter en dobbel fra Marius Rath. Ingen av lagene klarte å avgjøre og overtid måtte til. Der klev Mester Erik selv inn i handlingen og avgjorde på en blanding av rå styrke og slepen teknikk! Nå MÅTTE det bare gå!
Mester’n avgjorde!
Det skulle bli Stjernen igjen! Laget som hadde endt på femteplass i serien hadde funnet formen i sluttspillet og slått ut de regjerende mesterne Lillehammer i sin semifinale! Selv om Storhama hadde gått på en smell i kvartfinalen var det ingen som fryktet dem her. Den første finalen var kanskje litt preget av nerver, men da Ole Eskild Dahlstrøm tok tak i tredje og økte til både 3-1 og 4-1 var det kjørt. En fullsatt Stjernehallen ventet og det kunne være en utfordring. Stjernen-legenden Ørjan Løvdal lovte at SIL ville bli blåst bort av trøkket. Hamargutta på sin side hadde vært der og vunnet 12-0 tidligere i sesongen og var ikke overvettes bekymret. Med 3-0 etter første periode var det langt på vei avgjort allerede. Da Ole Eskild Dahlstrøm satte sitt tredje og sikret seier 7-2 i tredje visste alle hvor dette bar hen!
Den store dagen opprant og hele Hedmark fylke var klar for at den første NM-pokalen i ishockey skulle innkasseres. Det var aldri noe spørsmål som om eller hvis! Avisene tok for seg klubbens lange reise mot målet, radiosendinger – både lokale og nasjonale – var med og bygde opp stemningen. Stjernen virket innforstått med å spille statistens rolle i det som skulle vise seg å bli deres siste finale til dags dato.
Etter fem minutter ledet da også Storhamar 2-0. Martin Åhlberg og Peter Madach sørget for det. Det roet seg litt og flere mål kom ikke før i midtperioden. I løpet av de første ti minuttene scoret i tur og orden: Pål Johnsen, Peter Madach – igjen, Tom Erik Olsen og Patrick Eide! Stjernen fikk en redusering, men det ble bare til trøst. Storhamar bare koste seg gjennom den tredje perioden, båret fram på en jubelbølge. Allerede ei god stund før slutt kom gullhjelmene til syne på benken, noen tok de på med en gang og spilte med dem de siste par byttene! Pokalen ble hevet til jubel, sang, snørr og tårer! En forbannelse var brutt!
Pokalen ble feiret både lenge og vel, som det sømmet seg. Det var imidlertid ikke snakk om å hvile på laurbærene. Nå som ånden først var ute av lampa startet en periode med dominans fra Storhamar. Det ble tre kongepokaler på rappen og deltakelse i finaler hvert år fram til 2001! Nå var ikke Storhamar lenger nesten-laget som feilet når det var viktig. Nå var de blitt lokomotivet de andre måtte jobbe for å henge seg på!