Om du spør litt rundt blant folk om sesongen 2003-04 så vil det være minner om kamp sju, Michael Smithurst i sudden death og Tommy Lund sin brøler i den sjette finalen flest vil frambringe. Tidenes mest dramatiske NM-gull fulgte imidlertid på fra tidenes mest dramatiske seriegull og her skal vi friske opp minnene fra det!
Tidenes opphenting
Storhamar hadde startet sesongen upåklagelig med ti strake seire. Spillet fløt og livet lekte fram til landslagspausa. Da ble Pål Johnsen kneskadet i en kamp mot Polen og motgangen startet. I løpet av november og desember stakk Petter Thoresens Vålerenga forbi og dro i fra. Selv om forsterkninger som Chris Marinucci, Igor Alexandrov og Jarkko Väänänen kom inn døra ved juletider tok det tid å snu skuta. Etter tap i Trondheim i den første kampen på nyåret erkjente Dragons-trener Petter Salsten at seriegullet var tapt. Det var 13 poeng opp til VIF og 15 kamper igjen. Så begynte SIL-maskina å varme seg opp, samtidig som VIF sin begynte å hoste litt. Storhamar vant ni av de neste ti, mens Vålerenga tapte halvpartn, inkludert to mot Storhamar! Plutselig hadde muligheten åpnet seg!
Kongemakeren TIK
I den femte siste serierunden kom det man anså for å være det største hinderet: Et sterkt Trondheim som lå på en solid 3. plass og som hadde hamlet opp med de fleste på sin veg kom til Hamar. Den måtte vinnes om det skulle være noen sjans, mente man. Det ble som forventet tett og jevnt, Trønderne var fysisk tøffe og vonde å spille mot, de forsvarte seg godt og tok vare på sjansene sine. Det sto 2-2 etter to perioder, men en ekstra tenning var at VIF var i ferd med å gå på et stortap hjemme mot Frisk. Seier ville ta Storhamar opp på førsteplass! De dundret på, men fikk ikke skiva forbi TIK-keeper Joakim Wiberg. Fem minutter før slutt dro de i stedet på seg en utvisning. Stokvik scoret og kampen forsvant. Alt var ute av dragenes hender.
-Blir nok bare sølv
En deprimert Tom Erik Olsen innså at sjansen mest trolig hadde røket og at VIF neppe ga fra seg firepoengsledelsen på de fire gjenstående kampene. Håpet ble imidlertid tent igjen allerede i neste serierunde. Mens Storhamar kjempet seg til seier på Lillehammer gikk VIF på et nytt tap, denne gang i Stjernehallen! De måtte likevel tape en til, samtidig som hamargutta måtte ha full pott. Det tok de i Fredrikstad, men nå slo VIF tilbake med 10-1 hjemme mot Lillehammer. Storhamar svarte på utfordringen med å nedsable Sparta 11-1 i den nest siste omgangen, Vålerenga vant 5-2 mot Bergen og kunne avgjøre sjøl. I Trondheim.
Viktig melding, lytt til radio!
Alt Storhamar kunne gjøre i den siste runden var jobben sin og håpe på hjelp fra TIK. Den jobben skulle gjøres mot et redusert Frisk, som hadde tapt muligheten til bronsemedaljer runden før – mot nettopp Trondheim. Dermed hadde heller ikke de svart-rød-gule noe å spille for hjemme mot VIF, noe som ikke var spesielt gunstig for situasjonen. Det startet nervøst og tross et solid spillemessig overtak lot målene vente på seg. 0-0 etter første, men med oppmuntrende nyheter fra Leangen: TIK tok ledelsen rett før pause! I midtperioden kom også målene for SIL. To kjappe fra Knut Henrik Spets og Igor Alexandrov, men også en kjapp redusering. Så doblet TIK ledelsen og foran de siste 20 var Storhamar på toppen av tabellen!
Det var ikke vakkert, men Storhamar klarte på sett og vis å dra det i land. Ni minutter før slutt satte Snorre Hallem inn 3-1 og Frisk hadde ikke mer å komme med. Omtrent samtidig kom nyheten om at Ilya Dubkov hadde sendt Trondheim opp i 3-0! Da sluttsignalet gikk i Hamar OL-Amfi var det enda noen minutter igjen av kampen i Leangen. VIF hadde redusert, men ingen visste helt hvor lenge som gjensto. Dette var lenge før stream og live-verktøyet som var i bruk var ekstremt tregt sammenliknet med dagens systemer. Ingen gikk hjem, spillerne sto igjen på isen og ventet. Det ble trykket heftig på refresh-knappen i sekretariatet, uten at noe nytt skjedde. Så brøt plutselig jubelen løs i supportergjengen bak mål! Noen sekunder forvirring fulgte, før man innså at noen oppi der hadde telefonkontakt med Trøndelag. Kampen var ferdig, Storhamar var seriemestere! Noen minutter senere fikk Storhamar gullmedaljene sine, men ikke pokalen. Den var i Trondheim, hvor det ikke var noe bruk for den. At medaljene ble delt ut av visepresident Bjørn V. Kløvstad, som hadde tette VIF-bånd og tidligere hadde hatt sitt å si om stemningen på Hamar, var heller ingen nedtur!
