Denne uka skal vi tilbake til ett av de mest ikoniske sluttspilløyeblikkene i Storhamar-historien: Tom Erik Olsens frekke finte på Vålerenga-keeper Åke Lilljebjörn som ga 2-1 og la grunnlaget for NM-gullet i 2000!
Fire minutter er spilt av andre periode i den fjerde NM-finalen. Storhamar leder 2-1 i kamper og kan sikre tittelen med hjemmeseier. På tavla står det 1-1 og de gule og blå dragene er i undertall. 6832 frammøtte, ny rekord den gang, sitter nervøst på plastikksetene. En dårlig VIF-pasning i midtsona ble brutt, plutselig åpenbarer det seg en mulighet to mot en. Tom Erik Olsen med pucken, ute på sida, Pål Johnsen skøyter hardt over i midten. Ryggende og gjettende på hva som kommer til å skje, den erfarne VIF-backen Nicklas Gällstedt. Bak halser et kobbel VIF-spillere og Storhamars back-legender Alexander Smirnov og Petter Salsten. Stemningen på tribunene blir brått mer intens og forventingsfull.
I et par sekunder venter både publikum og Gällstedt på en pasning over til en åpen Pål Johnsen. Tom Erik kaster et blikk over og ser at kompisen ligger litt i skyggen, den andre backen har jobbet hardt hjem og nesten nådd ham igjen. Han bestemmer seg for å prøve. Ei slepen, elegant og effektiv finte, den svenske verdensmesteren i VIF-buret, Åke Lilljebjörn fra Ludvika, går på den og havner på rumpa. Målet er åpent og TEO pisker pucken i nettet! Hallen rakner i et inferno av jubel, gjennom midtsona snurrer spiller nummer ni på knea og blir etter hvert klemt i isen av følgesvenn Johnsen. Det står 2-1 og gjenstår fremdeles 36 minutter av kampen, så ingenting er i nærheten av avgjort. Øyeblikket fortjente likevel den reaksjonen.
Det er en haug med ting å minnes denne kampen for. Det åpenbare: Storhamar ble norgesmester for fjerde gang. Den fire år gamle publikumsrekorden ble økt med over 500. Det var første gang SIL vant uten å være klare favoritter på forhånd. Petter Thoresen ledet laget for siste gang (i denne omgang) etter fem suksessfulle år. Pål Johnsen var kanskje banens beste i sin siste kamp før han dro til Leksand og la opp til både 2-1 og 3-1. Petter Salsten avsluttet en lang og ærerik karriere på best tenkelige vis. Likevel er det som sitter igjen hos de aller fleste som var der den frekke finta til Olsen. Den står igjen som ett av de mest ikoniske øyeblikkene i denne klubbens ærerike historie! TEO sementerte også sin egen plass i klubbhistorien, om det noen sinne hadde vært noen tvil om den. I intervjuet med NRKs Morten Stenberg etter kampen ble han spurt hvordan det var for en bygutt som han å bli tiljublet av nesten 7000 «bønder». Svaret var ærlig, fyndig og i klassisk TEO-stil: -Jeg har kommi på bondelandet for å bli, jeg!
Når det viktigste er fortalt fortjener jo selvsagt bakgrunnen for det hele å omtales også:
Etter at Storhamar hadde gjort rent bord med tre strake gull mellom 95 og 97 og det foregående hadde gått til Lillehammer var VIF desperate. Rike onkler, med den fargerike Erik Lorentzen i spissen, hadde satt klubben i posisjon til å satse skikkelig og de to neste gullene ble deres. Også denne sesongen var de ganske klare favoritter. De vant serien med ti poeng, mens Storhamar måtte slite for å holde Frisk bak seg. Investor Lorentzen lot seg til og med avbilde i hovedstadspressen med ei magnumflaske med champagne med VIF-logo og mestere 2000 på etiketten. Klassisk Vålereng-breialt, men også god fyring for motstanderne.
For femte året på rad møttes de to erkerivalene i finalen og en laber, men latent, interesse for det daglige slitet eksploderte i publikumsfester. Vålerenga tok første stikk etter det som til da var tidenes lengste kamp i Norge: 105 minutter og 58 sekunder. Storhamar slo tilbake på hjemmebane i kamp to. 4-2-ledelsen ble hentet opp i et veritabelt VIF-press i tredje. Faktisk hadde Storhamar bare ett skudd på mål i hele perioden. Det satte til gjengjeld Carl Oscar Bøe Andersen i krysset og sikret seieren!
Underveis pådro VIF seg en del skader på sentrale folk, ikke minst kaptein og backkjempe Atle Olsen. De slet med det i den tredje kampen på Jordal hvor defensive feil og utvisninger kostet dem dyrt. 2-0-ledelsen ble snudd og på 3-3 jobbet Storhamars unggutter inn seiersmålet. Mads Hansen var på pletten og satte inn en retur på Anders Kolbuholens skudd. Seieren førte til et enormt utbrudd av hockeyfeber på Hamar og den perfekte rammen rundt det perfekte hockeymålet.
