Ingenting skulle forandre Storhamars hockeyhverdag mer enn å få isforhold som ikke var avhengig av vær og vind. Vel, i hvertfall nesten, som man snart skulle få merke. Det hadde vært drømmen omtrent fra dag én og det var et resultat av klubbens suksess og harde arbeid. Både på isen og med selve realiseringen av prosjektet. Om ishallen, som kom noen år senere var månelandinga for klubben var kunstisen en Sputnik som viste vegen dit!
Nøysomhet satt på prøve
Storhamar Idrettslag var i sinn og skinn en breddeklubb. Drifta var nøysom og utvikling sto i fokus, elitesatsing hadde aldri vært et mål eller en plan verken på sportslig eller arenamessig plan. Det tankesettet fikk en real omristing da hockeygutta klinket til med opprykk til 1. divisjon på senvinteren 1977! “Bana”, som med sin naturis hadde vært så å si uforandret siden den ble åpnet 20 år tidligere manglet stort sett alt som krevdes for å spille i den øverste divisjonen. Der krevdes det at man kunne spille kamper allerede fra tidlig i oktober, lenge før kulda satte inn og det ble tele i bakken. Det krevdes også publikumsfasliteter og plass til presse. Utover snøhaugene som vokste utover sesongen hadde ikke rinken på Storhamar tribuner. Dermed var det store spørsmålet midt i jubelen: Hva gjør vi nå?
Kreativitet og hardt arbeid
Det ble tidlig klart at man hadde tre valg: Takke nei til opprykk, spille alle kampene på bortebane eller på en eller annen måte få bygget infrastrukturen som krevdes. Det første var naturligvis svært upopulært, det andre nærmest umulig og det siste var som å prøve å få en elefant inn kjøkkendøra. Valget falt raskt på å prøve å få elefanten i hus på en eller annen måte, det måtte bare skje! Det ble samtaler med kommunen og støtteordninger søkt. Man begynte å få et bilde av hva det ville koste og hvor mye arbeid det ville bli. Aprilsnarren i HA den våren var sågar at det skulle fylles kjøleveske i undervarmeanlegget på Briskeby og legges is der! Først ved St. Hans-tider var man i mål med behandling i kommunen og fikk ja til finansiering. Da ble alle ferieplaner skrinlagt for ivrige dugnadssjeler på Storhamar! Siden den gamle rinken delvis gikk inn på fotballabana måtte en ny plassering finnes. Sesongene kom til å overlappe nå og hockeybana måtte være en permanent løsning på grunn av kjøleanlegget. Dermed ble det uker med graving, steinplukking og planering. Kun det tekniske arbeidet ble foretatt av profesjonelle, ellers gikk alt på dugnad. Planen var at bana skulle stå klar til seriestart første helga i oktober. Det gjorde den også, men….
Været en hindring likevel!
Storhamargutta hadde aldri forberedt seg bedre på en sesong. Tross at de ikke hadde is hjemme på Hamar hadde de, etter tidens mål, gjort godt forarbeid. De hadde blant annet vært ei uke i Danmark på treningsopphold og spilt flere kamper i Oslo. Vanligvis pleide de jo å gå til seriestart uten å hatt is under skøytene! Der stoppet det imidlertid opp, for isen på den nye kunstisbana ville rett og slett ikke fryse! Høsten 1977 var nemlig ikke helt ulik den vi har hatt i år: mild og vindfull! Varmen var ikke noe stort problem, anlegget kunne fint fryse is selv om det var 14-15 grader i lufta. Vinden derimot bød på utfordringer, den blåste bort laget av kaldluft over vannet og hindret det i å fryse. Nesten en måned skulle det gå før man endelig fikk det til. Da hadde allerede seks serierunder gått og tre hjemmekamper hadde måttet snus om til bortekamper.
Utrivelig åpning
Onsdag 2. november skulle den store åpningen gå av stabelen og Storhamar ILs kjempeløft feires! Ordfører og forbund var på plass, sammen med 1000 tilskuere på de nybygde tribunene. Motstander var Lambertseter, et lag SIL absolutt skulle være på høyde med og alt lå til rette for en real festkveld! Igjen var været med å legge en demper på det. Inn mot kampstart åpnet himmelen seg med iskaldt regn som frøs til is så fort det traff ei overflate. Begge lag sto oppstilt og hørte på den ene talen etter den andre og ble til mennesklige istapper mens alle som skulle takkes og hedres ble nevnt ved navn. Endelig kom kampen i gang og et nervøst Storhamar ble rundspilt og havnet tre mål bak i løpet av første periode. De klarte nesten å hente opp igjen, men endte til slutt med å tape 2-5. Faktisk skulle de ikke vinne en eneste kamp på den nye hjemmebana før på sesongens aller siste forsøk! Det hadde likevel lite å si i den store sammenhengen, hockeyen på Hamar hadde fått nytt liv og en framtid som gikk an å satse på. Grunnlaget for toppklubben Storhamar var lagt. Lurer du på hvor det ble av kunstisbana? Ta en tur inn i Storhamar ishall, så ligger den der den dag i dag! Hallen ble nemlig reist rundt bana slik den lå i 1981!
