“Seriemester i november” er gjerne noe man slenger med om klubber og fans som er litt for optimistiske etter en sterk seriestart. Storhamar er imidlertid en av to klubber som med rette ha kunnet kalle seg det og har pokalen i skapet som bevis! I denne ukas historiespalte tar vi derfor turen over Mjøsbrua og 31 år tilbake i tid!
Todelt serie
Det er jo selvsagt en bakgrunn for hendelsen og den påfølgende bombastiske påstanden. Den gang, som nå, holdt jo hockeysesongen det gående til utpå ettervinteren og våren før alt var oppgjort, så hvordan kunne man bli seriemester allerede lenge før jul? Det har seg sånn at i de fire sesongene 1990-91 til og med 1993-94 spilte man om to seriemesterskap da ligaen ble delt halvveis og de åtte beste fortsatte i en egen Eliteserie, mens de to siste lagene møtte de seks beste fra 1. divisjons første del til kvalserie. Dermed ble det kåret en seriemester på senhøsten og en på senvinteren! I den første utgaven tok man med seg poengen fra del en (minus de mot de to lagene som forsvent), mens i de tre siste utgavene startet man på null igjen med bonuspoeng fra fire til ett for de fire beste lagene. De tre første grunnseriesesongene ble vunnet av Vålerenga, men det komplette settet ble de snytt på av Storhamar.
OL- og derbyfeber
Sesongen 1993-94 var selvsagt preget av at OL på Lillehammer sto for døra i februar. Mjøsklubbene hadde giret opp satsinga noen ekstra hakk og feberen rundt alt som hadde med olympiade og vinteridrett å gjøre trakk publikum til hallene som aldri før! Dette var jo dessuten Storhamars første hele sesong i den flunkende nye OL-Amfien på Hamar Vest. Det var da også mellom Storhamar og Lillehammer det skulle stå både i starten og slutten av denne sesongen og dramatisk skulle det bli.
Intens kamp om gullet
Storhamar dundret ut av startblokkene og skaffet seg lederposisjon i duellen fra start. 13-0 hjemme mot Furuset, 8-1 borte mot Stjernen og 11-1 borte mot Asker Hockey viste at de mente alvor, det eneste poengtapet i starten kom på litt uheldig vis hjemme mot Vålerenga i den tredje runden. Lillehammer startet tregt og lå nede på fjerdeplass da de kom til Hamar i slutten av september. Det var en følelse av at de måtte vinne for henge med SIL i toppen og vant gjorde de. Et dramatisk derby sto uavgjort til backen Mattias Anderson klinket inn dølenes seiersmål minuttet før slutt. En drøy måned senere møttes lagene igjen i Kristins hall og igjen ble det drama. Igjen sto det uavgjort med minuttet igjen å spille i ordinær tid. Da dumpet Lars Bergseng en puck fra rødlinja for å gå og bytte og på merkelig vis spratt den forbi Svein Harald Arnesen og inn i mål. To uker og fire kamper før serien ble avsluttet spratt Lillehammer samtidig forbi på tabellen. Lagene matchet hverandre seier for seier: SIL – Stjernen 7-3, LIK – Trondheim 7-1. SIL – Trondheim 8-3, Asker – Lillehammer 2-5. Storhamar sto igjen med to “lette” kamper til slutt mot bunnlagene Asker og Furuset. Lillehammer hadde igjen to tøffere, men høyst mulige bortekamper mot Stjernen og MS. Storhamar tok seg lekende lett av Asker med 11-2 den siste torsdagen i serien. Lillehammer knakk under presset og ble slått 6-1 i Stjernehallen. Storhamar var tilbake på topp og trengte “bare” å slå kriserammede Furuset, som man altså hadde knust 13-0 i seriestarten, for å ta mesterskapet!
Alle mann til Gjøvik!
Gjøvik høres kanskje litt pussig ut som arena for en bortekamp mot Oslo-klubben Furuset, men det finnes en historie bak det også. Finalistene fra den foregående sesongen hadde havnet i store økonomiske vansker og i tillegg til å ha mistet det meste av spillerstallen var de også utestengt fra sin egen hjemmebane Furuset ishall. Dermed måtte de spille hjemmekampene sine på lånt is på Jordal Amfi og i “Garasjen” på Manglerud. De så sitt snitt til å tjene noen kroner på hockeyfeberen på Hamar og hyret den fantastiske Fjellhallen til kampen. Selv om de lovet boller og brus til lokale unger for å heie på Furuset visste de at det ville bli en ren bortekamp. Det ble det da også da den overveldende majoriteten av de snaut 4000 frammøtte hadde kommet med busser og biler over Mjøsbrua! De var klar for fest mot et lag som nærmest ble ansett for å være en walkover. 14 av de 17 kampene til de blåhvite fra Groruddalen hadde endt i tap. Seirene hadde kommet mot tabellnaboene MS og Asker, men også med en sjokkerende 6-2-gevinst mot Vålerenga bare et par runder før. Like fullt var deres skjebne beseglet, de skulle spille kvalserie i sesongens andre del og neste år gå sammen med MS i satsingen Spektrum Flyers.
Tøffere enn ventet
Storhamar var selvfølgelig enorme favoritter og de fleste diskusjoner gikk på hvor stor seieren ville bli og hvordan det skulle feires etterpå. De gule og blå dominerte da også nesten totalt, men slet litt med nervene og upresise avslutninger. På 22 skudd i den første perioden var det kun en Åge Ellingsen-kanon fra blå som fant nettmaskene. I midtperioden løsnet det imidlertid til gagns. På to minutter og tre sekunder scoret hamargutta tre ganger! Kampen var avgjort og selv ikke en sen redusering fra “hjemmelaget” rokket ved den forestillingen. Kanskje ble man litt for bekvemme, for i tredje begynte man å rote. To ganger sendte kampens dommer, Tom Bamrud fra Vålerenga, en SIL-spiller i fryseboksen for for mange mann. Begge gangene scoret Furuset og plutselig sto det 3-4 med halve perioden igjen!
Jubel og fest til slutt!
Det siste målet skjerpet Storhamar-gjengen og snart kom målet som avgjorde alt. Lekekameratene Dahlstrøm og Olsen disket opp med lekkert samspill og førstnevnte bare vippet pucken i krysset. -Jeg la den oppi der, for det vet jeg at “Tobben” hater, smilte han passe breialt til rikspressen etter kampen. Det var nok litt blandede følelser for han å senke moderklubben for kanskje siste gang. En annen Furusetgutt, Petter Salsten, var på farten like etter og fikset 6-3, før Petter Thoresen satte punktum. Han trampet rundt Furuset-forsvaret, banket pucken i mål og startet festen med ei kolbøtte på isen! Den festen fortsatte på Barrack, datidens kuleste utested på Hamar, og glemmes ikke lett av de som var der!
