Denne sesongen er det 30 år sida Storhamar vant sitt første NM-gull og 40 år siden de spilte sitt første sluttspill. Dermed var det naturlig å ta en prat med en ekte klubblegende som var sentral i begge disse sesongene: Mester Erik Kristiansen! For lengst hockeypensjonist, men like mye en del av miljøet som alltid. Han ser likheter mellom dagens Storhamar og laget som dominerte midt på 90-tallet.
-Huff, ikke si det, a! Da begynner vi å bli gamle, gliser Erik når vi starter med at det er 30 år sida det første NM-gullet i klubbens historie. Minnene går fort tilbake til de vakre marsdagene i 1995 da Mester’n endelig ble mester på papiret også! Han hadde allerede rukket å bli godt voksen med sine 34 år, det var 18 år sida han fikk debuten på a-laget og han hadde vært med på hele reisa på veg mot at SIL ble en storklubb.
-Det er fremdeles litt følsomt det der, bemerker han, da vi drar fram det sterkeste minnet. Øyeblikket da Storhamar skulle motta sin første kongepokal og kaptein Petter Salsten dro med seg Erik fram og lot han løfte den! Det har jeg takket Petter for flere ganger, medgir han, det var et enormt øyeblikk! Det er tydelig at han mener alvor med den påstanden.
Storhamar hadde vært klubben som alltid feilet på siste hinder. De tapte alltid den avgjørende kampen om medaljer, røk alltid i semifinalen i sluttspillet. Med ny hall og OL-opptur begynte det å forandre seg. De første seriemesterskapene ble sikret og i 1994, selve OL-året, gikk de til finalen for første gang. Det endte i magaplask og tap mot nabo Lillehammer.
-Det var skikkelig tungt, men vi visste at det en eller annen gang kom til å skje. Det ble satset så hardt og vi hadde så mange gode spillere at vi visste det til slutt måtte gå, minnes Erik. Sesongen etter hadde de et enda bedre lag. De vant serien på ny og Erik herjet sammen med makker Martin Åhlberg. De hadde en nær telepatisk forståelse og hadde til sammen 118 poeng på 37 serie og sluttspillkamper. Nå var det bare siste steget igjen.
-Jeg husker vi slet i kvartfinalene, som var puljespill den gangen. Der holdt det på å ryke, men vi reddet oss inn. Da vi slo Vålerenga i semifinalen visste vi at det var gjort. Da ble det Stjernen eller Lillehammer i finalen og de visste vi at vi var bedre enn, forteller han. Den nevnte semifinalen avgjorde han for øvrig sjøl med sitt eget varemerke: Et soloraid med en motstander på ryggen og ei hånd på kølla, før han vrikket vekk «ryggsekken» og satte pucken i mål. (bildet over) Han smiler litt beskjedent, men ikke misfornøyd av det minnet.
-Finalen mot Stjernen ble jo heller ikke noe stort problem, slår Erik fast. Ørjan Løvdal hadde lovet at trøkket i Stjernehallen kom til å blåse oss av bana. De ble stille der og, da vi scoret en tre-fire kjappe i førsteperiode! Den avgjørende kampen på Hamar ble en formalitet. Den var litt avgjort på forhånd, dette ga vi ikke fra oss, minnes Erik. Vi var så suverene at flere av gutta spilte det siste byttet med gullhjelmene på! Janne Karlsson spilte to eller tre, flirer han! Det var forresten på bursdagen til Cathrine (kona). Hu var fornøyd med den
gaven!
Det rørende øyeblikket da Erik fikk pokalen fra Petter Salsten
Ti år tidligere hadde Storhamar nådd sitt første sluttspill i historien. Det var da hockeyen ble født som publikumssport på Hamar og Hedmarken. Erik var den dominerende spilleren i det laget også og fikk gullpucken som årets spiller. -Vi skulle vel ha spilt finale det året, mener Mester’n. Vi vant den første semien hjemme mot Furuset, men rotet bort de to neste. Vi manglet litt rutine. Det var likevel en skikkelig artig sesong, med borti 3000 tilskuere i den vesle ishallen. Det var fullt når vi kom til hallen for å forberede oss to timer før! Folk kom fra overalt for å se, minnes han. Lasse Beckmann var trener og han var flink til å skape blest, han sto på hue på isen da vi vant og skjønte at vi drev med underholdning. Han greide å lokke mange gode spillere til klubben også, så vi hadde nok kanskje det beste laget, men det holdt ikke helt inn.
Selv om dette var gjennombruddet startet prosessen et par år før, minnes Erik. Det startet da Hans Westberg kom inn som trener den første sesongen i ishallen. Da ble det mer organisert og systematisk i jobben både på og utafor isen. Han lærte oss veldig mye og satte oss i stand til å hevde oss blant de beste. Vi hadde vært glade amatører og han fikk inn litt profesjonalitet i det. For ordens skyld må vi legge til at Erik ble tildelt gullpucken som årets spiller denne sesongen.
Erik Kristiansen og Åge Ellingsen med bevisene for uttaket på årets lag 84-85.
Med triumfen i 1995 brøt Storhamar en barriere. Nå var det umulige endelig mulig og når det endelig var gjort tok klubben like gjerne tre NM-titler på rad! Det er først nå, i de par siste sesongene Storhamar har klart å skape en liknende dominans med tre titler på rad (to seriegull og ett NM). Vi lurer på om han ser noen likheter mellom de to æraene?
-Joda, det er jo noe av det samme, selv om det også er veldig forskjellig, analyserer Mester’n. Nå som da er det et rutinert lag med en god miks av spillere. De med erfaring, som har mange år i ligaen, de som er på vei mot toppen og unge og sultne gutter som vil opp og fram. Det pleier å være en suksess-oppskrift det! Disiplinen og sulten til å gjenskape resultater, ikke bare vinne en gang og være fornøyd med det er også noe jeg ser er likt.
-Men, Erik drar litt på det og fortsetter: Det er en helt annen verden i dag enn da vi holdt på! Det går voldsomt mye fortere utpå der, for det første! Det er mye mer plan på ting, alt er gjennomorganisert og alle vet hva rollen sin er og utfører den til punkt og prikke. I gamledager var det ikke noe som het rollespillere. Da gikk vi nok mer ut og gjorde vår greie og fikk det til å fungere sammen! Det var kanskje litt morsommere den gangen, mer rom for individuelle løsninger og bedre tid og plass til å finne på litt artige greier. Det så litt mer ut som mot Comet her sist, mener Erik. Da var det tid og rom til å by litt på seg sjøl og kjøre noen elegante løsninger som ikke står i boka. Jeg synes jo det er litt moro og jeg, da, sier Mester’n!
Starten: Erik i midten, sammen med brødrene Steinar og Per Arne og trener Svenn Rakstad-Larsen i debutsesongen 77-78!
En som var sentral i begge ærane er og var Petter Thoresen. I 1995 vant han og Erik sammen som spillere, året etter var Petter trener.
-Petter vet hva han vil, han vil vinne, sier Erik. Han kom inn og hjalp oss veldig som spiller og bare fortsatte det som trener. Han er en som stiller krav både til seg sjøl og de rundt seg, det er viktig! At han tok over som trener da Sjöberg fikk sparken hadde nok vi spillerne litt å gjøre med og. Han begynte jo å slite litt med skader og muret vel mer enn han trente den siste sommeren der. Vi ville ha han inn som trener, det passet oss godt. Vi var et voksent lag og trengte ikke en som passet på oss, men en som drev oss framover. Der mente vi han var rett mann, og det har vel vist seg å stemme og, mener Mester’n!
Erik var assistenten til Petter Thoresen under hans forrige periode som Storhamar-trener og har dermed bedre kjennskap enn mange. -Det er ikke bare laget og hockeyen som har utviklet seg, det har Petter også, understreker Erik. Han er flink til å fornye seg og ikke henge igjen i gamledager, det er derfor han fortsetter å få resultater! Litt roligere har han blitt og, flirer han!
Erik er fremdeles med og bidrar til klubben han vokste opp i og fast tilskuer på alle hjemmekamper, innimellom noen bortekamper også. Sluttspillet er hellig og da må alle andre planer legges til side!
-Ja, det er alltids noe å foreta seg nedi her, så da blir det til at en er med litt! Det var noe snekring og bygging av barer og slikt i sommer. Det var jeg med på, det ble vel så mye skravling og juging som snekring, men, flirer han. Det er noe spesielt med miljøet her, det er en viktig plass for mange av oss, et sted som gir heller enn tar krefter! Hockeyen, hallen og miljøet er medisin, folk har godt av et sted å høre til og ha et fellesskap som er større enn bare sitt eget lille, mener Erik. Nå starter sluttspillet og Erik er klar:
-Sluttspillet, ja, da er det ikke aktuelt å finna på noe annet. Det har jeg gitt kona beskjed om! Vi har begge bursdag i løpet av det, men det får feires når det er tid for det! Sluttspillet og golfturnering med gamlegutta i juni får ingenting komme i vegen for!
Å forsvare et NM-gull har ikke Storhamar klart sida Mester’ns dager. Det er selve beviset på storhet og det å gjenskape framgang. Vi spør Erik om han har gjort seg noen tanker om hvordan det kommer til å ende.
-Det har jeg, sier han kontant, og det tør jeg si høyt også: Jeg trur de vinner igjen, jeg! Skal noen slå dem må de være forbanna gode og helst må Storhamar dette ned litt i kvalitet også! Det blir selvfølgelig tøft, det skal et sluttspill være, men jeg har god tru på at dette går vegen, avslutter han!
Erik Kristiansen
Løper – 1977-87, 88-98
Draktnummer: 20 (fredet)
Født: 12.03.61 på Hamar
Sesonger i SIL: 20
Moderklubb: Storhamar
Andre klubber: Björklöven (1987-88)
Meritter: Norgesmester 3 ganger, Seriemester 4 ganger, 97 offisielle landskamper, Gullpucken 1985, Årets lag 84/85, Nummeret fredet, æresmedlem i Storhamar IL.
Klubbrekorder: (18) Flest poeng (totalt) 925, flest mål (totalt) 509, flest mål (serie) 396, flest hattrick (totalt) 29, flest kamper med fire mål (totalt) 4, flest kamper med fem + mål (totalt) 5, flest sesonger med 40 + mål (totalt) 3, flest sesonger med 30 + mål (totalt) 6, flest sesonger med 20 mål + (totalt) 10, flest mål i en sesong (serie) 46 to ganger, flest poeng i en kamp 10, flest mål i en kamp seks, to ganger, flest mål i en sluttspillkamp, fire, flest undertallsmål i en kamp 3, flest kamper på rad med tre mål to, flest sesonger med 30 + mål på rad fem, flest landskamper totalt, 248, flest offisieller landskamper, 91 som Storhamar-spiller.
Det er bare en Mester Erik. I Storhamarhistorien har ingen spillere vært noe i nærheten av så betydningsfull som mannen med nummer 20 på ryggen. En av de absolutt beste norske ishockeyspillerne i sin æra!